”Dessverre er det mange eksempler på at skoler, sykehus og andre offentlige bygg settes opp uten at norske håndverkere har våget å legge inn anbud. Kontraktene må ikke være så store at de i praksis stenger ute lokale selskaper, og i stedet går til utenlandske selskaper uten ansatte håndverkere og lærlinger.”
Det var administrerende direktør Marianne W. Røiselands og Rørentreprenørene Norges klare budskap under høringen for Næringskomiteen på Stortinget om offentlige anskaffelser før sommeren.
I innstillingen fra Næringskomiteen i etterkant av høringen, bemerket flere av komiteens medlemmer en bekymring over høringssvaret fra Rørentreprenørene Norge.
Glad for å bli hørt
– Dette viser tydelig hvor viktig det er for bransjeorganisasjonene å være på ballen og stå sammen for å kunne få til endringer, sier Røiseland.
Hun mener det er gledelig at de ble lyttet til, men understreker viktigheten i å følge opp arbeidet i tiden framover.
– I etterkant av innstillingen fra Næringskomiteen skal det jobbes med videre utredninger. Vi kommer derfor til å ha dette temaet på dagsorden i ulike fora, både i den enkelte bransjeorganisasjon og BNL (Byggenæringens Landsforbund), og vil invitere politikere for å få bred aksept for vår argumentasjon.
Hun trekker fram et besøk i Nord-Norge nylig, hvor hun fikk innblikk i to skoleutbygginger uten en eneste lokal håndverker.
– Det skal jo ikke være slik, poengterer hun.
Frykter ikke konkurranse
– Jeg er fullstedig klar over EØS-avtalen med fri konkurranse, som vi må forholde oss til. Alle våre håndverkere konkurrerer hver eneste dag, det er ikke det som bekymrer meg. Det vi ønsker, er konkurranse på like vilkår, som betinger at det settes krav til antall lærlinger etc. Forhold det er lettere så se forbi med store kontrakter, sier Røiseland.
– Når det blir snakk om gigantkontrakter som ekskluderer norske bedrifter, åpnes dørene for mer innleie og flere kontraktører. Resultatet er at mange seriøse norske rørentreprenører rammes, aktører som både tar fagarbeid og arbeidsgiveransvar alvorlig. Selv for bedrifter med flere hundre ansatte håndverkere og flere hundre millioner kroner i omsetning er det knyttet risiko til store prosjekter, påpeker hun og fortsetter:
– I realiteten signaliseres det med slike kontraktstørrelser at man ikke bryr seg om norsk arbeidskraft.
Røiseland framhever også at det i dag er et stort sprik i den offentlige byggeprosessen. Ikke bare kommuner imellom, men også fra prosjekt til prosjekt.
– Vi ser stor variasjon i størrelse på kontrakter, men også i utformingen av kontrakter. Kontrakter med ”back-to-back”-klausuler (bestemmelser der en hovedentreprenør kan få utført et arbeid fra en underentreprenør, men hvor betaling bare skjer hvis hovedentreprenøren i ettertid får arbeidene godkjent som nødvendig fra byggherren) er ikke attraktive, og øker risikoen for håndverkeren ytterligere.
Ett prosjekt – 80 kontrakter
Røiseland ber politikerne se til Stavanger, hvor det offentlige anbudet på det nye sykehuset ble splittet i over 80 kontrakter, slik at også lokalt næringsliv kunne gi tilbud. Den totale kostnadsrammen for sykehuset er om lag 8,4 milliarder 2017-kroner. Justert for inflasjon tilsvarer dette rundt 9,3 milliarder kroner i 2023, da første byggetrinn skal stå klart.
Hun er ikke i tvil om at slike løsninger bidrar både til bedre bygg gjennom en desentralisert ansvarsstruktur, samt at det bidrar til å opprettholde en sunn håndverksbransje.
– Men det krever en profesjonell organisasjon som vet eksakt hva man skal bestille, understreker Røiseland.
Som en motpol til dette prosjektet, trekkes Livsvitenskapssenteret ved Universitetet i Oslo fram, hvor prosjektsjef Snorre Barking i Assemblin har bekreftet at de trakk seg fra prosjektet på grunn av risiko.
– Det er ikke mange norske rørentreprenører som har mulighet til å påta seg prosjekter til over 200–300 millioner kroner. Man har ikke stor nok arbeidskapasitet til å påta seg slike oppdrag alene. Det endte i dette tilfellet med at en aktør som ikke har en eneste håndverker ansatt, og ikke én lærling, fikk oppdraget, sa han under høringen for Næringskomiteen.
Effektiv stopper
Røiseland viser til at det er tilfeller der to eller flere lokale entreprenører har gått sammen om å legge inn anbud, men at de er sjeldne. Konkurranselovgivningen setter nemlig en effektiv stopper for slikt samarbeid, og konkurransemyndighetene kan heller ikke gi et forhåndstilsagn der samarbeid tillates mellom norske bedrifter om sammen å få løfte store kontrakter med stort økonomisk ansvar.
– Resultatet blir ofte at det i stedet settes inn flere ledd mellom byggherre og utøvende håndverkere. Kontraktene ender opp med å bli delt opp, men det gjøres av en hovedentreprenør. Hadde den jobben vært gjort i forkant av anbudsutlysningen, kunne flere seriøse norske bedrifter ha konkurrert om oppdragene.
