Juridiske problemstillinger om kontraktsrettslige mangler

Sakene vi oftest blir kontaktet om av medlemsbedrifter med advokatforsikring, gjelder klager fra kunder på utførelsen. Rørleggerbedriften vil vite om de er forpliktet til å utbedre eller redusere prisen. Hovedspørsmålet vi advokater da må vurdere, er om jobben er mangelfull, rettslig sett. Denne vurderingen er ikke alltid like enkel.

Utgangspunktet i loven og standardkontraktene om at jobben er mangelfull hvis den ikke er i henhold til avtalen, kan ofte være en grei vurdering. Men den aktuelle problemstillingen er sjelden direkte berørt, hverken i avtalen, konkurransegrunnlaget eller tilbudet.

Fagmessig utførelse

Da gir lovteksten og standardene et nytt hjelpemiddel: Rørleggerens arbeid skal være fagmessig. Hva ligger så i dette begrepet? Lovgiver har uttalt at i forbrukerentrepriser skal man se på hva som følger av forskrifter, standarder og bransjenormer, og hva fagfolk regner som god utførelse. Tilsvarende gjelder ofte også mellom næringsdrivende, slik som standarden for totalentrepriser viser.

Funksjonskrav uten konkret beskrivelse

En utfordring med den tekniske forskriften, er at den ofte ikke angir en konkret utførelse, men isteden kun oppstiller funksjonskrav. Et typisk eksempel er bestemmelsen om baderom hvor det heter at badet «skal prosjekteres og utføres slik at det ikke oppstår skade på konstruksjoner». Hvilke produkter som kan anvendes, og hvordan dette konkret skal utføres, sier imidlertid ikke forskriften veldig mye om.

Les del 2 i artikkelserien: Ny dom fra lagmannsretten om mangelfullt gulvvarmeanlegg

For å finne ut av hva som er en tilfredsstillende løsning, må vi se på såkalte preaksepterte løsninger eller annen tilsvarende standard. I så fall vil kravene til utførelsen fremgå av veiledningen til forskriften utgitt av Direktoratet for Byggkvalitet, byggdetaljblader fra Sintef eller utgivelser fra Norsk Standard. Redegjørelser herfra vil da være forhåndsgodkjent av myndighetene til å oppfylle forskriftens krav slik som det kommer frem av innledningen til den tekniske forskriften.

For rørleggere vil det også være interessant å se hen til anvisninger fra Varmenormen eller Rørhåndboka som Rørentreprenørene Norge utgir årlig, siden disse gir uttrykk for en god bransjenorm som igjen kan kaste lys over tilfredsstillende utførelse.

I motsetning til den tekniske forskriften, er det likevel ikke slik at en entreprenør må følge kravene til utførelse som følger av Norsk Standard eller Rørhåndboka. Det kan imidlertid være lurt å følge disse anvisningene likevel. Begrunnelsen er todelt; for det første er det dyktige fagfolk som har utarbeidet anvisningene, men som vi vil se i del to av denne artikkelserien, vil det også få betydning for en dommers vurdering av om utførelsen er god nok. Følger man Varmenormen eller Rørhåndboka vil man med andre ord begrense risikoen for reklamasjoner betydelig.

Teknologiutvikling

Utvikling i teknologi og standarder kan også gi utfordringer når man skal finne ut av hvilke krav som gjelder. Spørsmålet er da om det er entreprenør eller byggherre som har risikoen dersom byggemetoden var akseptert på oppføringstidspunktet, men med dagens kunnskap har vist seg å være for dårlig, med funksjonssvikt som resultat. 

Byggherre har utviklingsrisikoen

Ta eksempelvis en løsning som var tilfredsstillende i TEK10, men som senere er forlatt i 2017-versjonen. I slike tilfeller er den klare hovedregel at det er byggherren som har risikoen for utviklingen i byggestandard og krav, og dette gjelder også krav som kommer underveis i prosjektet.

Sistnevnte følger blant av standardkontraktenes regel om at det er normene og forskriftskravene på tilbudstidspunktet som er avgjørende. Senere krav kan derimot entreprenør påberope som en endring som igjen gir rett på vederlag. At det er byggherren som har den såkalte utviklingsrisikoen er ellers også stadfestet av Høyesterett og annen rettspraksis, men det er da en forutsetning om at prosjekteringen og utførelsen ellers var forsvarlig på byggetidspunktet.

Prosjektering og funksjonsrisiko

Generelt har en rørlegger som også påtar seg prosjektering, risikoen for at ytelsen er tilfredsstillende: Han har funksjonsrisikoen. I den grad rørleggeren kan bestemme løsninger, materiell og metoder for byggeprosjektet, tar han med andre ord også risikoen for at dette gir en god nok løsning, i motsetning til ved rene utførelsesentrepriser hvor ansvaret for prosjektering og ytelse som hovedregel ligger hos byggherre. I prosjekter med flere entreprenører, kan funksjonsrisikoen gi noen utfordringer i grensesnittet mellom fagene, slik som eksempelvis når rørleggeren setter opp et fordelerskap i en brannvegg, eller når vannrør er avhengig av isolasjon for ikke å fryse. 

Hovedregelen er klar; hver enkelt entreprenør har ansvar for den delen som de skal levere. Omfatter dette også prosjektering, må entreprenør sørge for at arbeidene utføres i tråd med prosjekteringen og at leveransen oppfyller byggherrens kriterier til ytelse. Ansvaret favner imidlertid også videre i den forstand at en entreprenør vil kunne bli møtt med erstatningskrav dersom han ikke varsler byggherren eller totalentreprenør om forhold på byggeplass eller i andres prosjektering som vil medføre at hans leveranse ikke gir et resultat i tråd med kontraktens krav. En måte å øke forutberegneligheten på, er å avtale detaljerte grensematriser mellom partene.

Fersk dom

En sak som berører disse spørsmålene, er en nylig avsagt dom fra Frostating lagmannsrett. Her skulle lagmannsretten vurdere om det forelå mangler ved den vannbårne gulvvarmen i et større boligkompleks utenfor Trondheim. Denne dommen ser vi nærmere på i del 2 av denne artikkelserien.