Adm. dir. Marianne W. Røiseland i RørNorge. Foto: Foto: Ilja Hendel/RørNorge
Få ønsker å ta en varm og god dusj til lyden av barnearbeid og umenneskelige arbeidsforhold. Åpenhetsloven er et bidrag til å gjøre verden litt bedre, men det må være enkelt å følge den. For det kan bli rådyrt ikke å gjøre det.
Adm. dir. Marianne W. Røiselands kommentar i Rørfag 17.04.23.
De fleste av oss ønsker at andre mennesker skal ha det greit og vi vil at det skal lønne seg å behandle folk skikkelig. Det er den tanken som ligger til grunn for åpenhetsloven.
Siden 1. juli i fjor har store bedrifter en plikt til å foreta såkalt aktsomhetsvurdering. Senest innen utgangen av juni skal bedriften offentliggjøre hvordan den jobben gjøres. Mange er godt i gang – og godt er det. For det kan bli dyrt ikke å gjøre jobben. Barne- og familieminister Kjersti Toppe bestemte i februar at boten kan bli på fire prosent av årsomsetningen eller inntil 25 millioner kroner. Det svir.
To av tre kriterier avgjør om bedriften må vise frem sine vurderinger; bedriften har mer enn 50 ansatte, inntekter på over 70 millioner kroner eller balansesum på over 35 millioner kroner. De fleste bedrifter legger slik informasjon på egen nettside. Det er i forhold til disse bedriftene ministeren truer med bøter dersom jobben ikke blir gjort.
Men også mindre bedrifter kan få dokumentasjonskrav fra hovedentreprenør eller oppdragsgiver, selv om bedriften selv ikke må rapportere direkte. Myndighetene og næringen må passe på at arbeidet blir sømløst og enkelt, slik at ikke enkelt bedrifter skvises bort fra jobber på grunn av byråkrati og tungvinte systemer.
Da Stortinget behandlet åpenhetsloven i 2021 var vi kritiske av to av to grunner. For det første; vi ønsker ikke at det skal bli enda mer byråkratisk å drive forretning. For det andre; vi fryktet det skulle bli en umulig oppgave å besvare. Skulle hver bedrift vite hvor hver skrue var produsert? Den første kritikken gjelder fortsatt; det er for lett å komme med nye lover og regler. Oppfølgingen og kontroll av dem er ofte slett og det skaper urettferdige konkurransevilkår.
Bekymringen for om bedrifter kan rapportere er blitt mindre. Det er ganske enkelt å være aktsom og rapportere om det. Med to tastetrykk har alle oversikt over i hvilke land moderne slaveri for eksempel er utbredt, og det er enkelt å få vite om befolkningen har greie leveforhold og det finnes gode indekser som forteller om generelle nivå på klimautslipp i ulike land. Dataene er der og verden er blitt ganske så oversiktlig. Det er blitt enkelt å koble informasjon, men det er viktig at de som eier produktene og de som selger dem, gjør den jobben.
Det er grossister og produsenter som må sørge for å ha god informasjon om produktene. Bedrifter må kreve slik dokumentasjon og aktsomhet av grossister og produsenter det handles hos.
Mens vi i Norge kan regne med å leve til vi blir over 80 år, er det land der forventet levealder er det halve. Når forholdene i verden er så skjeve, er det ikke rart det blir tatt grep. Vi må bare passe på at det faktisk blir enkelt å følge opp reglene. At det er gjennomsiktig handel. At vi vet hvor produkter er produsert og at forholdene er greie. Og det må være enkelt å rapportere. Bare slik kan handelen mellom landene bli mer rettferdig og det blir vanskeligere å fuske.
