Og det er nokså sprøtt.
Stortingspolitikeren vi møtte da vi beskrev behovet for å stille krav til at den som skal gjøre jobben som rørlegger må være rørlegger eller på vei til å bli det, er ikke alene. "Folk flest" forutsetter at en rørlegger er en rørlegger, slik en sykepleier er en sykepleier og en advokat en advokat. De fleste tror tittelen er regulert i lov. Det er den ikke.
Når "folk flest" har en jobb som skulle vært gjort på huset er det fort gjort å google "rørlegger" og plukke en rimelig en i nærheten. Fair Play Bygg har vist frem eksempel på hvor ille det kan gå.
Ida og Katrine gikk sammen om et tilbud for å pusse opp hver sine bad i fjor høst. De skrev under kontrakt etter mal fra Forbrukerrådet da de skulle pusse opp badene sine. Hjemmesiden var fin. Tilbudet så greit ut. De to boligeierne hadde ingen grunn til å tvile på tilbudet.
De ble lurt trill rundt. De betalte til sammen 470 000 kroner for en jobb som må gjøres en gang til. Den nye jobben er priset til 400.000 kroner.
I det profesjonelle markedet er kravene strengere og det er noe kontroll. I privatmarkedet – der byggherre som regel ikke profesjonell, er det mer eller mindre fritt frem.
Det er flere enn Ida og Katrine som har gått "fem på" og bestilt tjenester fra banditter, men det er ikke så mange som snakker om det. Noen føler at de burde forstått at folkene de hyrte inn ikke var proffe, andre kan ha fått tilbudet uten skatt og vil ikke ha snakk om det. Uansett, hovedproblemet er at vårt gjennomregulerte samfunn ikke stiller basic krav til håndverksfagene. Det holder ikke.
For det første er risikoen rimelig stor for et slett arbeid. For vår bransje kan slett arbeid gi dårlig og helsefarlig vann i springen, lekkasjer og råteskader.
Det er på overtid at rørleggeren anerkjennes som rørlegger!